På den «nye årstid», i alle fall den årstiden hvor naturen fornyer seg. Og vi følger jammen på, vi mennesker også. Garderoben må ettersees og sannsynligvis fornyes. Hår og kropp også.
Jeg grep meg i å tenke; «Så godt å ikke måtte ut på handlerunde» etter en samtale med en venn. Hun lurte på om jeg ville være med. Ville jeg det? Njæææ, ikke akkurat. Ta en kaffekopp i all offentlighet? ja da. Skravle høl i hue på hverandre over nevnte kaffekopp? ja da. Men tråle kjøpesentere og streife innom hver eneste klesbutikk? nei takk.
Da kom hun med sitt trumfkort: «Det er vår, du trenger sikkert nye klær.» Og ble fryktelig overrasket over mitt kontante; «Nei. det gjør jeg ikke. Kanskje et par sko, men da går jeg til skomannen min.»
Jeg er ikke flink til å kaste klær. De som jeg blir for stor for, blir lagt vekk. De som blir for store for meg, blir også lagt vekk. Nå må jeg ta rev i seilene. Det som er for stort, bør gå til noen som trenger det (Fretex eller her på byen, Røde kors.) Og så kan jeg gjøre dypdykk i bortlagt klær. Det finnes sikkert noe helt brukbart i den avdelingen.
Siden det har blitt mindre av meg, er det mye rart som kanskje kan bli brukt, (en del er nok ikke akkurat høyeste mote, men, hvem bryr seg.) Fargene jeg liker er stort sett de samme nå som tidligere.
Det eneste som virkelig blir utslitt hos meg, er hagebukser, og det er et svare strev hver gang den må byttes ut. Men endelig er snekkerbuksene jeg pakket vekk, for himla lenge siden, passe. Så nå har jeg hagebukser igjen.
Og nå venter jeg og hagebuksene mine virkelig på vår. 
